lørdag 2. august 2014

Min hjemmefødsel

Det største miraklet har skjedd igjen <3
 
Her kommer historien om da lillebror kom til verden for litt over 5 uker siden. Den ble skrevet 1 uke etter fødselen, og er fryktelig lang, så all ære til de som orker å lese hele greia. For å lese om kun de viktigste timene, kan dere scrolle ned til overskriftene "Lange morgentimer" og "Endelig fremgang". Jeg har stort sett skrevet rett fra hukommelsen, supplert med noen tidspunkter som mannen hadde litt mer oversikt over. Bilder er tatt av meg eller mannen og flere bilder av lillebror kan dere se på Facebook og Instagram.


Min hjemmefødsel

 

Ventetiden på vårt tredje barn skulle vise seg å bli en langdryg affære, og på mange måter hadde fødselen mest til felles med min 1. fødsel med eldstemann (gikk på overtid, lang latensfase, sakte start, rask åpningsfase når ting kom i gang, dårlige pressrier) og var veldig ulik min 2. fødsel med snuppa (styrtfødsel i bil 5 dager før termin).

Denne gangen ventet vi en gutt til, som var veldig aktiv i magen og skapte litt bekymring en stund da han insisterte på å ligge på tvers med hodet rett under mitt høyre bryst mellom uke 32 og 36. Dermed kunne det spøke for den planlagte hjemmefødselen min, jeg hadde nemlig med bakgrunn i den traumatiske transportfødselen med snuppa bestemt meg for å føde hjemme med hjelp fra en flink jordmor som har drevet med hjemmefødsler i mange år. Vi har ca. 1 times reisevei til sykehuset, og det var beroligende for meg å få slippe stresset med å komme seg helt dit midt i fødsel, når det gikk så raskt sist. Heldigvis tok lillebror til fornuft og la seg med hodet ned fra uke 36 av, men han skulle vise seg å være en ordentlig luring likevel.

Vi har visst en tendens til å lage junibarn, snuppa har bursdag 27. juni og denne gangen hadde jeg menstermin 20. juni og ultralydtermin 17. juni. Det ble ofte spøkt med at han sikkert kom på snuppas bursdag, men jeg hadde ikke forestilt meg at det faktisk skulle gå troll i ord, at jeg skulle gå 10 dager på overtid og nesten bli satt i gang på sykehuset tross alle fine planer om hjemmefødsel.

Jeg merket veldig mye vonde kynnere og maserier som i perioder var regelmessige fra uke 37 av, og det var i tillegg voldsomt med mensmurringer og nedpress. Sov dårlig om nettene, og var begynt å bli ganske lei. Tung kropp, stor mage, veldig aktiv baby som tidvis prøvde å bryte seg ut av magen, bekkenløsning, vond rygg, vann i kroppen, halsbrann og hormoner i ubalanse gjorde meg temmelig klar for å bli ferdig snart.

40 uker på vei med lillebror

Maserier og falsk alarm

 
Jeg tok bringebærbladkapsler fra ca. uke 36, og etter som terminen nærmet seg prøvde jeg litt ulike «kjerringråd» for å få ting til å skje. Noen av disse hadde funka for meg tidligere, men denne gangen ga de meg ikke stort annet enn plagsomme maserier og modningssmerter. Men natt til søndag 15. juni kom litt av slimproppen ut, noe som har vært et sikkert tegn på nært forestående fødsel de to andre gangene. Jeg begynte å merke sammentrekninger i mage og rygg søndag kveld, de begynte i 19-tida og kom etter hvert med 6-7 minutters mellomrom. Vi ringte barnevakten som kom og hentet de store barna, og vi ringte etter hvert til jordmor A som ba oss se det an litt til. Jeg synes takene begynte å gjøre mer vondt i 21-tida, og skulle til å gå i badekaret da jordmoren ringte opp igjen og sa at hun kom for å ta en sjekk. Det viste seg å bare være 1 cm åpning, og hodet sto langt oppe, så det var bare å smøre seg med tålmodighet, ta 2 Paracet og prøve å sove litt. Jeg gikk i badekaret siden vannet allerede var tappet i og klart, og etterpå fikk jeg faktisk sove, selv om jeg kjente enkelte tak innimellom.

Dagen etter, mandag 16. juni, hadde riene gitt seg helt. Jeg hadde terminkontroll hos jordmoren på helsestasjonen kl. 11, og alt så bra ut. Lillegutt hadde det helt strålende inni magen, og mine prøver så også bra ut. Da jeg fortalte om gårsdagens falske alarm, trodde både jordmoren og studenten hun hadde med seg at jeg kom til å føde snart, men for sikkerhets skyld ble det bestilt overtidskontroll på sykehuset 1 uke etter termin. Ingen av oss trodde at jeg kom til å trenge den timen – haha, så feil kan man ta.
 

På overtid

 
Termindagen tirsdag 17. juni kom og gikk uten at det skjedde noe mer, og så begynte de lange dagene på overtid. Jeg hadde jo innstilt meg på å gå litt over termin, for jeg hadde menstermin 20. juni og på de to første ultralydene vi tok i uke 7 og uke 13 var terminen også beregnet til 20. juni. Men det så ikke ut til at lillebror hadde det særlig travelt, og jeg hadde ingen fødetegn i dagene som fulgte etter termindagen. Var veldig trøtt og sliten og orket ikke stort, og tiden gikk i sneglefart.

På kvelden den 22. juni begynte jeg å få noen vonde sammentrekninger i mage og rygg, men tenkte det bare var lurerier igjen – og ganske riktig, etter et varmt bad dabbet det av. På det tidspunktet hadde jeg begynt å gi opp fullstendig. Det føltes som om han aldri skulle komme, og jeg innstilte meg nå på at jeg kom til å gå maks på overtid og bli satt i gang på sykehuset 11 dager over, på lørdag 28. juni (dagen etter snuppas bursdag).
 
Mandag formiddag 23. juni ringte jeg til jordmor A for å høre hva vi skulle gjøre, for hun hadde tidligere gitt uttrykk for at hun hadde noen strategier for å få ting til å skje slik at igangsetting ikke skulle bli nødvendig. Jeg hadde fått time til overtidskontroll på sykehuset tirsdag 24. juni, og vi avtalte at jeg skulle dra dit, bli sjekket og deretter ringe henne og avtale modningsakupunktur eller tøying/stripping av membraner, avhengig av hvor moden jeg var. Etter den samtalen ble humøret litt bedre, jeg følte vi hadde en plan og begynte å se litt mer framover igjen.
 

Overtidskontroll

 
På morgenen tirsdag 24. juni møtte vi opp på sykehuset, jeg hadde pakket en fødebag som lå i bilen i tilfelle det av en eller annen grunn skulle bli nødvendig med igangsetting allerede den dagen. Det ble tatt blodtrykk, sjekket urin og tatt CTG-registrering av babyen, og alt så bra ut.
 
CTG-registrering på sykehuset

 
Vi kom deretter inn til en lege som tok ultralyd og sjekket størrelsen på gutten og hvor mye fostervann det var. Hun kunne rapportere at han hadde det helt topp, veide ca. 3,8 kg, hadde nok fostervann og at hodet så å si var festet. Så undersøkte hun modning og åpning, og jeg ble skikkelig skuffa da det fortsatt bare var 1 cm åpning og ifølge henne ganske umodent. Jeg som hadde hatt kynnere, murringer, maserier, modningssmerter og alskens tull i flere uker – alt hadde vært til ingen nytte. Hun begynte å snakke om igangsetting med ballongkateter allerede på ettermiddagen fredag 27. juni, og jeg syntes det var veldig leit å dra inn akkurat den dagen da jenta mi hadde bursdag – vi skulle jo feire dagen med henne og hadde bl.a. bestilt kake til henne den ettermiddagen. Planene måtte legges om, og jeg så for meg en langvarig igangsetting på en fullstappet fødeavdeling (pga personalmangel var det bare en av tre fødeavdelinger som var åpen). Det var veldig leit å tenke på at jeg ikke kom til å få den hjemmefødselen jeg hadde planlagt og gledet meg til. Alt i alt var overtidskontrollen en stor nedtur, men tross alt hadde babyen det bra, og det var det viktigste.
 

Modningsakupunktur


Jeg snakket med jordmor A også den dagen, og ble enige om at hun og en annen jordmor (K) som hun samarbeider med skulle komme hjem til oss neste dag for å sette modningsakupunktur. Jordmor K var supersøt, snill og virket veldig dyktig. Etter å ha snakket litt om mine tidligere fødsler og situasjonen min sånn som den sto, satte hun nåler i magen, ryggen, leggene, føttene og en i hodet. Disse lå jeg med i ca. 20 minutter, og mens jeg slappet av på sofaen kjente jeg en del kynnere og murringer, men ble samtidig såpass døsig at jeg nesten duppet av mens jordmødrene satt ute på terrassen vår og skravla og lo. Etter at hun hadde tatt ut nålene igjen sa jordmor K at jeg måtte passe på å drikke mye vann og hvile mye i timene som fulgte, og det føltes helt riktig å gjøre nettopp det. Jordmor A sa at hun skulle komme innom dagen etter for å sjekke modning og se om hun fikk tøyd eller strippet meg. Jeg kjente at stressnivået i kroppen gikk betydelig ned etter akupunkturen, og det var veldig deilig å være såpass avslappet for en gangs skyld og greie å sove uten å ligge og vri meg med nytteløse smerter. Mannen min skulle komme tidligere hjem for å ta seg av barna og lage middag mens jeg hvilte meg, så jeg slapp å tenke på det.

De første tegnene på fødsel


Jeg lå og sov til ca. kl. 19, og var sjeldent uthvilt etterpå. Litt senere på kvelden kom det en del rødt/rosa på papiret da jeg gikk på do. Jeg tok det som et godt tegn, og googlet meg til at det nok var snakk om en tegningsblødning. Jeg dusjet og tok på bind, og utover kvelden kom det stadig mere rødlig utflod i bindet. I 23-tida begynte jeg å få vondt bak i korsryggen og rundt halebeinet ca. hvert 11. minutt. En halvtime etter kom smertene med 5 minutters mellomrom, det kom stadig mer rødlig, tynn utflod og da riene ble vondere i halv ett-tida på natta og det kom friskt blod da jeg tørket meg, begynte vi å tenke på å ringe barnevakten og varsle jordmor A. Min far kom og hentet barna kl. 01, jeg hadde veldig dårlig samvittighet for å dra dem ut av sengene på den tida på døgnet, men vi hadde lenge vært enige om at de skulle slippe å være i huset under fødsel.
 
Jordmor A kom kl. 02 og gjorde en sjekk, da var det 2 cm åpning og bare en tynn kant igjen av livmorhalsen. Så noe hadde definitivt skjedd siden dagen før, og det at det kom blod betød at det holdt på å åpne seg mer. Det var imidlertid ingen grunn til å tro at fødsel ville skje på mange timer ennå, og jordmor A dro hjem ca. kl. 04 og sa hun ville komme innom igjen neste formiddag. Jeg tok 2 Paracet og vi la oss til å sove. Hadde enkelte tak i ryggen, men sov rimelig greit til kl. 07 på morgenen den 26. juni. Da jeg gikk på do om morgenen kom det masse rødt slim på papiret og nedover beinet mitt, den berømte slimproppen hadde gått! Det kom rier ca. hvert 10. minutt fra morgenen av og utover, jeg prøvde å spise litt frokost og mannen jobbet hjemmefra i påvente av at det skulle ta seg opp. Kl. 11 kom jordmor A igjen og undersøkte, det var fortsatt bare 2 cm og en litt stram kant. Rimelig skuffende, og jordmoren mente at jeg fikk prøve å slappe mest mulig av, spise nok og få litt søvn på dagen for å lade opp til kvelden/natta når det kanskje tok seg opp. Hun satte også igjen et par søte hjemmestrikkede babysokker for å prøve å lokke lillebror ut.
 
Nydelige strikkesokker fra jordmor A

 
Jeg la meg til å sove i 12-tida og fikk slappet av i et par timer. Da jeg våknet var riene borte, og jeg spiste litt lunsj og bestemte meg for at vi var nødt til å feire snuppas bursdag på forhånd i tilfelle det ble fødsel den natta. Gaver ble pakket inn og kort skrevet på, og kl. 15 gikk jeg en tur på ca. 3 km. Under turen begynte riene igjen, og de var vonde å gå med men ganske uregelmessige.
 

Bursdagsfeiring, rier og nattlige strabaser

 
Jeg tok en dusj da jeg kom hjem, og mannen lagde en lett middag til oss fordi jeg var småkvalm og ikke orket stort. Kl. 18 kom foreldrene mine og barna bort til oss for å feire bursdag. Vi hadde ordnet med kake og jordbær, og snuppa fikk bursdagssang og gaver fra oss, eldstemann og lillebror i magen. Hun var strålende fornøyd og erklærte da hun fikk min gamle iPhone 4 i gave at «dette er den beste bursdagen i livet mitt, jeg klarer ikke å slutte å smile!»

De dro igjen kl. 20, og da hadde jeg kjent ganske stort takvis ubehag bak i ryggen og rundt halebeinet en stund. Det kom stadig mer blod og slim, og jeg la meg for å prøve å sove ca. kl. 21. Kl. 23 var det imidlertid såpass vondt at jeg ikke klarte å ligge lengre, og gikk inn på badet og tok tiden på riene mens jeg fylte i badekaret. Riene kom først hvert 15. minutt, deretter hvert 9.-10. minutt og til slutt hvert 3.-4. minutt.
Mannen satt og så på fotball i stua, men kom ned for å legge seg litt over midnatt og ble ganske overrasket over å se at jeg var oppe. «Jeg har rier!» smalt det fra meg, jeg trodde han hadde hørt at jeg romsterte rundt og stønnet og holdt på med badekaret etc. men han hadde visst ikke hørt noenting! Vi gikk opp i stua igjen, det var veldig vondt rundt halebeinet og presset voldsomt, jeg måtte massere bak der med knyttet neve hver gang det kom en ri. Etter hvert tok mannen over massasjen mens jeg lente meg fram over kjøkkenbenken og jobbet meg gjennom riene. Jeg var litt sur og ville ikke ringe jordmoren ennå – «hun kommer bare til å si at jeg skal ta 2 Paracet og gå og legge meg!»

Så prøvde jeg å ligge litt i saccosekk i stua med en sånn rispose til å varme i mikroen presset hardt mot halebeinet under riene. Klarte å slappe av litt mellom riene i det minste, men de ble jo bare vondere og vondere. Mannen tok over rieteller-appen på telefonen min og så at de kom ganske ofte. Til slutt gikk jeg med på å ringe jordmor A, klokka var da litt over ett om natta. Hun kom halv to og gjorde en sjekk, det hadde blitt 3-4 cm, men det gjensto fortsatt den lille stramme kanten. Hun hang litt rundt og vi ventet på at det skulle ta seg opp. Jeg gikk først rundt under riene, men ble sliten og la meg i saccosekken med varm rispose igjen. Riene var veldig vonde, men jeg klarte nesten å småsove litt mellom dem, de kom noe sjeldnere. Jordmor A ble hos oss i 2 timer og gjorde så en ny sjekk, og det var akkurat samme status... 3-4 cm og ennå ikke aktiv fødsel. Hun rådet igjen til å ta Paracet og prøve å sove, og så dro hun i halv 4-tida. Jeg var litt motløs og fikk atter en gang den vonde følelsen av at det aldri skulle bli noen baby.
 

Lange morgentimer


Jeg gjorde som hun sa, tok Paracet og prøvde å legge meg, men det var helt umulig å ligge lenge nok til å sovne. Det ble bare vondere og vondere, og mens mannen sovna ganske raskt måtte jeg stå opp igjen etter kanskje 15-20 minutter. Jeg gikk ut på badet fordi jeg hadde en voldsom tissetrang, men det kom bare et par dråper. Det kom stadig mer blod og rosa «vann», og jeg husker at jeg på et eller annet tidspunkt syntes det luktet fødsel, sånn som jeg husker det fra sykehuset de andre gangene jeg fødte. Det må ha vært fostervann jeg kjente lukten av, antakelig kom det litt og litt underveis i fødselen, for jeg merket ikke at vannet gikk, og det var ingen som så noen store mengder fostervann på noe annet tidspunkt heller.
 
Ting flyter litt sammen i hukommelsen min, så jeg er ikke sikker på hvor lang tid det gikk der ute på badet, men etter hvert begynte jeg å bli mer og mer kvalm av riene, begynte å fryse og skjelve og følte meg dårligere og dårligere. Riene ble bare verre og verre, men jeg trodde fortsatt ikke at det var noen fremgang og ble redd for at det var noe alvorlig galt og at vi måtte på sykehuset for å få hjelp. Mange tanker fløy gjennom hodet, jeg lurte på om det gikk an å få akupunktur fra jordmor K igjen, eller om det kom til å ende med keisersnitt på sykehuset. Jeg ba en liten bønn til de høyere makter om å hjelpe meg, for dette var forferdelig vondt. Jeg hadde gitt opp tanken på at dette faktisk hadde gått over i aktiv fødsel, og trodde ikke at noe egentlig hadde skjedd siden jordmoren dro halv 4.
 
Omtrent i halv 6-tida på morgenen stod jeg på badet og hadde en spesielt vond ri hvor jeg ulte av smerte og gråt av frustrasjon samtidig. Da våknet mannen og kom inn på badet, og vi så at det rant litt rosa vann nedover beina mine. Jeg fortalte ham at jeg var veldig tissetrengt, men at det ikke kom noe. Prøvde å tisse igjen, og mannen tappet i badekaret for meg og det kom såvidt noen dråper når jeg hørte på det rennende vannet. Jeg gikk i badekaret igjen, og lå halvveis på siden i det varme vannet, riene var veldig vonde men jeg klarte å slappe av og nesten sovne i pausene mellom dem. Lå der kanskje en halvtime, og etter at jeg gikk opp og tørket meg ble riene verre og jeg begynte å brekke meg og hang over doen mellom riene. Frøs og skalv og følte meg helt elendig. La meg i senga med en bøtte ved siden av, og hadde det grusomt vondt. Var sliten og fortvila og sa til mannen at jeg trodde jeg trengte hjelp, enten fra jordmoren eller sykehuset. Han var enig, og ringte jordmor A ca. halv 7. Hun sa at hun kom med en gang, og mens vi ventet på henne la vi nedi et par ting i fødebag´en fordi vi trodde vi måtte på sykehuset. Jeg prøvde å gå på do og kle på meg litt, men frøs så veldig og satt med morgenkåpe og dyne rundt meg og skalv.
 

Endelig fremgang



Kvart på 7 var hun på plass igjen, og undersøkte meg. Det hadde blitt 8-9 cm åpning! Og hodet stod laaangt nede. Det var også ganske vått i bindet jeg hadde hatt på meg. Jeg ble glad og lettet, men klarte bare å gråte, turde liksom ikke helt å tro på det. «Her blir det baby» sa hun. «Og vi skal ikke til sykehuset!»

Jeg gikk på do og prøvde å tisse igjen, men det kom ikke mye. Antakelig hadde jeg ikke så mye i blæra, men det var babyen som hadde beveget seg lengre ned og lå og presset på blæra. Jeg hadde en ri mens jeg var på do, hvor jeg begynte å kjenne trykketrang. Atter en gang tappet vi i badekaret og jeg stod oppi der på alle fire i omtrent 20 minutter og jobbet meg gjennom riene. Etter en stund sjekket jordmor A igjen, og det hadde blitt 10 cm og det var på tide å presse! Det var ikke nok plass i badekaret til å finne en god stilling å presse i, så jeg gikk ut av karet og planen var nå å presse i en eller annen stilling på badegulvet. Det ble lagt ut håndklær og jordmor A fant fram div. instrumenter som mannen steriliserte oppe på kjøkkenet. Jordmor K kom inn av døra, for jordmor A hadde ringt til henne tidligere da de trodde at jeg kom til å trenge akupunktur. Nå fikk hun bli med på fødsel i stedet!

Det var litt trangt på badet, så mannen trillet ut stellekommoden til junior og hentet en kjøkkenstol på jordmorens oppfordring. Han satt i den mens jeg prøvde ulike stillinger for å presse hvor han enten holdt meg oppe eller jeg hvilte på ham. Prøvde å sitte på huk, stå på knærne, stå oppreist med støtte fra ham, sitte på ham osv. Det var vanskelig fordi jeg var så sliten og hadde dårlige pressrier som kom for sjelden og varte for kort. Jeg måtte presse bare på viljen, og kreftene strakk ikke helt til. Jordmor K hentet energidrikk fra kjøleskapet til meg, og jeg drakk små slurker mellom riene. Hun hadde også kalde kluter i panna mi og var bare så god å ha. Jeg kjente at jordmor A tøyde og holdt på der nede under hver pressri, det var litt ubehagelig med ingenting mot selve riene. De sjekket hjertelyden til lillebror av og til, og han hadde det helt fint hele veien. Jordmor A snakket om at jeg måtte bli sinna nå, og presse med alt jeg hadde. «Tenk på meg» sa mannen da, haha.

Vi fant etter hvert ut at jeg brukte for mye krefter bare på å holde meg oppreist og at vi måtte finne en stilling hvor jeg kunne hvile skikkelig mellom riene. Babyen hadde også vanskelig for å komme forbi en «kneik» ved symfysen når jeg stod i knestående/satt på huk. Litt over kl. 8 gikk vi derfor inn på soverommet der jordmor K hadde lagt en del håndklær og underlag i dobbeltsenga vår. Jeg la meg på høyre side med det ene beinet opp, og fikk hvile mye bedre mellom riene samtidig som det ble mer effektivt å presse. Jordmor K ga meg både energidrikk og druesukker, og kalde kluter på panna. Jeg ga på enda mer når jeg presset, og til slutt kom hodet forbi den «kneika», og jordmor A sa at hun kunne se hodet!

Hun sa også noe om at jeg måtte presse alt jeg klarte og at vi ikke ville ha noen transportfødsel igjen. Jeg forstod ikke helt hva hun mente, og lurte på om babyen ikke hadde det bra, men det hadde han altså hele veien. På de neste riene klarte jeg å presse enda mer effektivt, når jeg fikk holde rundt beinet mitt med begge armene og spenne til mot jordmoren som satt på sengekanten. Han kom stadig lengre ned, og jeg kjente at jeg fikk krefter fra et eller annet sted, som jeg ikke hadde hatt tidligere. På neste ri kom hodet fram i åpningen og stod der og sprengte. Den følelsen var ganske fæl, men på neste ri var hele hodet ute! Det ble heiet og ropt ivrig fra jordmødrene. En siste ri, så kom hele kroppen også. Gutten vår var født! Klokka var 08:34 om morgenen fredag 27. juni, og vi hadde blitt foreldre igjen, på samme dato som snuppa vår ble født!
Han skrek med en gang, hadde fin farge (Apgar score 10/10), og jeg fikk ham rett opp på brystet! Jeg lo og gråt om hverandre, og var så intenst lykkelig over at det var over og at jeg endelig hadde ham i armene mine! Mannen var også tydelig lettet og glad.

Endelig ferdig og har fått lillebror på brystet <3


Gutten lå hud mot hud på brystet mitt med et håndkle over, og så fikk vi dyna over oss begge. Det var veldig godt å kunne bli liggende i senga mens de andre styrte rundt og fiksa det som måtte fikses. Mannen begynte å ringe til de nærmeste slektningene og fortelle om den store begivenheten, bl.a. til foreldrene mine som hadde passet barna den natta. Jeg så ikke noe annet enn lillebror som var så fin der han lå med åpne, mørke øyne og titta rundt seg, og smattet på fingrene sine. Jeg koste med ham, strøk ham på kinnet og snakket til ham, og han prustet og surkla fordi han hadde litt slim i halsen. Det trengte vi ikke å gjøre noe med, sa jordmor A. Mannen og jeg beundret ham etter tur og ble raskt enige om hva han skulle hete.

Da navlestrengen hadde sluttet å pulsere var det på tide å klippe den, og mannen fikk den æren – det hadde han ikke fått gjøre med de to eldste. Deretter kom morkaka, og jordmødrene snakket om at det var den mest elegante morkakeforløsningen de hadde sett (intern jordmorhumor, haha). Det var noe med at alt blodet kom så pent ut i en sekk eller noe sånt. Både morkaka og navlestrengen var normale og hinnene var intakte. Jeg mistet veldig lite blod under fødselen, ca. 100 ml, og trengte ikke å sy et eneste sting!
 
Lillebror fikk vist at systemet hans virket som bare det, da han plutselig bæsjet på både seg selv og meg mens vi lå der. Mannen tok ham og vasket ham inne på badet, og jeg kom meg ut av senga og fikk vasket meg og tatt på nettingtruse med tjukt bind og en morgenkåpe. Jordmor A veide og målte lillegutt med en veldig fin «posevekt» hun hadde, og han takket ved å tisse på både henne og vekta. Han veide 3850 gram, var 52 cm lang og 36 cm rundt hodet. Så tok mannen på ham bleie og han ble pakket inn i et blått babyhåndkle og lå og koste seg oppi sprinkelsenga si på soverommet. Jeg knipset noen bilder av junior og bare sto og beundret ham. Fant fram klærne han skulle ha på seg, men rakk ikke å ta dem på før mammaen min og de to eldste barna våre kom inn av døra og skulle hilse på lillebroren sin! De var helt i ekstase, syntes han var så søt og ville bare kose og stryke på ham. De hadde med gaver til ham, det var bl.a. en bamse, en filtugle som eldstemann hadde sydd på skolen, og 2 kort de hadde laget selv.

Vi kledde på lillebror sammen, han lå i sprinkelsenga og koste seg og jeg la meg tilbake i senga og fikk servert frokost av mannen. Det var ciabatta med spekeskinke! Jeg hadde gledet meg sååå lenge til å spise spekeskinke igjen. Frokosten smakte himmelsk, og jeg følte meg utrolig bra. Det hele var overstått, og vi var lykkelige foreldre til 3 perfekte gullunger!
 
3 par barneføtter og lykken er komplett!
 

Jeg hadde en samtale med jordmoren 3 dager etterpå, hvor hun gikk gjennom partogrammet og skrøt av hvor utholdende jeg var og hvor krevende det måtte ha vært å presse kun på viljen når riene var så dårlige og man var så utslitt som jeg var. Da ble jeg så rørt, følte meg jo litt tøff da, og var kjempeglad for at jeg fikk føde hjemme likevel – lillebror ville nemlig dele storesøsters bursdag, men ville ikke komme til verden på sykehus!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar