Det største miraklet har skjedd igjen <3
Her kommer historien om da lillebror kom til verden for litt over 5 uker siden. Den ble skrevet 1 uke etter fødselen, og er fryktelig lang, så all ære til de som orker å lese hele greia. For å lese om kun de viktigste timene, kan dere scrolle ned til overskriftene "Lange morgentimer" og "Endelig fremgang". Jeg har stort sett skrevet rett fra hukommelsen, supplert med noen tidspunkter som mannen hadde litt mer oversikt over. Bilder er tatt av meg eller mannen og flere bilder av lillebror kan dere se på Facebook og Instagram.
Min hjemmefødsel
Ventetiden på vårt tredje barn skulle vise seg å
bli en langdryg affære, og på mange måter hadde fødselen mest til
felles med min 1. fødsel med eldstemann (gikk på overtid, lang
latensfase, sakte start, rask åpningsfase når ting kom i gang,
dårlige pressrier) og var veldig ulik min 2. fødsel med snuppa
(styrtfødsel i bil 5 dager før termin).
Denne gangen ventet vi en gutt til, som var veldig
aktiv i magen og skapte litt bekymring en stund da han insisterte på
å ligge på tvers med hodet rett under mitt høyre bryst mellom uke
32 og 36. Dermed kunne det spøke for den planlagte hjemmefødselen
min, jeg hadde nemlig med bakgrunn i den traumatiske
transportfødselen med snuppa bestemt meg for å føde hjemme med
hjelp fra en flink jordmor som har drevet med hjemmefødsler i mange
år. Vi har ca. 1 times reisevei til sykehuset, og det var
beroligende for meg å få slippe stresset med å komme seg helt dit
midt i fødsel, når det gikk så raskt sist. Heldigvis tok lillebror
til fornuft og la seg med hodet ned fra uke 36 av, men han skulle
vise seg å være en ordentlig luring likevel.
Vi har visst en tendens til å lage junibarn, snuppa
har bursdag 27. juni og denne gangen hadde jeg menstermin 20. juni og
ultralydtermin 17. juni. Det ble ofte spøkt med at han sikkert kom
på snuppas bursdag, men jeg hadde ikke forestilt meg at det faktisk
skulle gå troll i ord, at jeg skulle gå 10 dager på overtid og
nesten bli satt i gang på sykehuset tross alle fine planer om
hjemmefødsel.
Jeg merket veldig mye vonde kynnere og maserier som
i perioder var regelmessige fra uke 37 av, og det var i tillegg
voldsomt med mensmurringer og nedpress. Sov dårlig om nettene, og
var begynt å bli ganske lei. Tung kropp, stor mage, veldig aktiv
baby som tidvis prøvde å bryte seg ut av magen, bekkenløsning,
vond rygg, vann i kroppen, halsbrann og hormoner i ubalanse gjorde
meg temmelig klar for å bli ferdig snart.
40 uker på vei med lillebror
Maserier og falsk alarm
Jeg tok bringebærbladkapsler fra ca. uke 36, og
etter som terminen nærmet seg prøvde jeg litt ulike «kjerringråd»
for å få ting til å skje. Noen av disse hadde funka for meg
tidligere, men denne gangen ga de meg ikke stort annet enn plagsomme
maserier og modningssmerter. Men natt til søndag 15. juni kom litt
av slimproppen ut, noe som har vært et sikkert tegn på nært
forestående fødsel de to andre gangene. Jeg begynte å merke
sammentrekninger i mage og rygg søndag kveld, de begynte i 19-tida
og kom etter hvert med 6-7 minutters mellomrom. Vi ringte barnevakten
som kom og hentet de store barna, og vi ringte etter hvert til
jordmor A som ba oss se det an litt til. Jeg synes takene begynte å
gjøre mer vondt i 21-tida, og skulle til å gå i badekaret da
jordmoren ringte opp igjen og sa at hun kom for å ta en sjekk. Det
viste seg å bare være 1 cm åpning, og hodet sto langt oppe, så
det var bare å smøre seg med tålmodighet, ta 2 Paracet og prøve å
sove litt. Jeg gikk i badekaret siden vannet allerede var tappet i og
klart, og etterpå fikk jeg faktisk sove, selv om jeg kjente enkelte
tak innimellom.
Dagen etter, mandag 16. juni, hadde riene gitt seg
helt. Jeg hadde terminkontroll hos jordmoren på helsestasjonen kl.
11, og alt så bra ut. Lillegutt hadde det helt strålende inni
magen, og mine prøver så også bra ut. Da jeg fortalte om
gårsdagens falske alarm, trodde både jordmoren og studenten hun
hadde med seg at jeg kom til å føde snart, men for sikkerhets skyld
ble det bestilt overtidskontroll på sykehuset 1 uke etter termin.
Ingen av oss trodde at jeg kom til å trenge den timen – haha, så
feil kan man ta.
På overtid
Termindagen tirsdag 17. juni kom og gikk uten at det
skjedde noe mer, og så begynte de lange dagene på overtid. Jeg
hadde jo innstilt meg på å gå litt over termin, for jeg hadde
menstermin 20. juni og på de to første ultralydene vi tok i uke 7
og uke 13 var terminen også beregnet til 20. juni. Men det så ikke
ut til at lillebror hadde det særlig travelt, og jeg hadde ingen
fødetegn i dagene som fulgte etter termindagen. Var veldig trøtt og
sliten og orket ikke stort, og tiden gikk i sneglefart.
På kvelden
den 22. juni begynte jeg å få noen vonde sammentrekninger i mage og
rygg, men tenkte det bare var lurerier igjen – og ganske riktig,
etter et varmt bad dabbet det av. På det tidspunktet hadde jeg
begynt å gi opp fullstendig. Det føltes som om han aldri skulle
komme, og jeg innstilte meg nå på at jeg kom til å gå maks på
overtid og bli satt i gang på sykehuset 11 dager over, på lørdag
28. juni (dagen etter snuppas bursdag).
Mandag formiddag 23. juni ringte jeg til jordmor A
for å høre hva vi skulle gjøre, for hun hadde tidligere gitt
uttrykk for at hun hadde noen strategier for å få ting til å skje
slik at igangsetting ikke skulle bli nødvendig. Jeg hadde fått time
til overtidskontroll på sykehuset tirsdag 24. juni, og vi avtalte at
jeg skulle dra dit, bli sjekket og deretter ringe henne og avtale
modningsakupunktur eller tøying/stripping av membraner, avhengig av
hvor moden jeg var. Etter den samtalen ble humøret litt bedre, jeg
følte vi hadde en plan og begynte å se litt mer framover igjen.
Overtidskontroll
På morgenen tirsdag 24. juni møtte vi opp på
sykehuset, jeg hadde pakket en fødebag som lå i bilen i tilfelle
det av en eller annen grunn skulle bli nødvendig med igangsetting
allerede den dagen. Det ble tatt blodtrykk, sjekket urin og tatt
CTG-registrering av babyen, og alt så bra ut.
CTG-registrering på sykehuset
Vi kom deretter inn
til en lege som tok ultralyd og sjekket størrelsen på gutten og
hvor mye fostervann det var. Hun kunne rapportere at han hadde det
helt topp, veide ca. 3,8 kg, hadde nok fostervann og at hodet så å
si var festet. Så undersøkte hun modning og åpning, og jeg ble
skikkelig skuffa da det fortsatt bare var 1 cm åpning og ifølge
henne ganske umodent. Jeg som hadde hatt kynnere, murringer,
maserier, modningssmerter og alskens tull i flere uker – alt hadde
vært til ingen nytte. Hun begynte å snakke om igangsetting med
ballongkateter allerede på ettermiddagen fredag 27. juni, og jeg
syntes det var veldig leit å dra inn akkurat den dagen da jenta mi
hadde bursdag – vi skulle jo feire dagen med henne og hadde bl.a.
bestilt kake til henne den ettermiddagen. Planene måtte legges om,
og jeg så for meg en langvarig igangsetting på en fullstappet
fødeavdeling (pga personalmangel var det bare en av tre
fødeavdelinger som var åpen). Det var veldig leit å tenke på at
jeg ikke kom til å få den hjemmefødselen jeg hadde planlagt og
gledet meg til. Alt i alt var overtidskontrollen en stor nedtur, men
tross alt hadde babyen det bra, og det var det viktigste.
Modningsakupunktur
Jeg snakket med jordmor A også den dagen, og ble
enige om at hun og en annen jordmor (K) som hun samarbeider med
skulle komme hjem til oss neste dag for å sette
modningsakupunktur. Jordmor K var supersøt, snill og virket veldig
dyktig. Etter å ha snakket litt om mine tidligere fødsler og
situasjonen min sånn som den sto, satte hun nåler i magen, ryggen,
leggene, føttene og en i hodet. Disse lå jeg med i ca. 20 minutter,
og mens jeg slappet av på sofaen kjente jeg en del kynnere og
murringer, men ble samtidig såpass døsig at jeg nesten duppet av
mens jordmødrene satt ute på terrassen vår og skravla og lo. Etter
at hun hadde tatt ut nålene igjen sa jordmor K at jeg måtte passe
på å drikke mye vann og hvile mye i timene som fulgte, og det
føltes helt riktig å gjøre nettopp det. Jordmor A sa at hun skulle
komme innom dagen etter for å sjekke modning og se om hun fikk tøyd
eller strippet meg. Jeg kjente at stressnivået i kroppen gikk
betydelig ned etter akupunkturen, og det var veldig deilig å være
såpass avslappet for en gangs skyld og greie å sove uten å ligge
og vri meg med nytteløse smerter. Mannen min skulle komme tidligere
hjem for å ta seg av barna og lage middag mens jeg hvilte meg, så
jeg slapp å tenke på det.
De første tegnene på fødsel
Jeg lå og sov til ca. kl. 19, og var sjeldent
uthvilt etterpå. Litt senere på kvelden kom det en del rødt/rosa
på papiret da jeg gikk på do. Jeg tok det som et godt tegn, og
googlet meg til at det nok var snakk om en tegningsblødning. Jeg
dusjet og tok på bind, og utover kvelden kom det stadig mere rødlig
utflod i bindet. I 23-tida begynte jeg å få vondt bak i korsryggen
og rundt halebeinet ca. hvert 11. minutt. En halvtime etter kom
smertene med 5 minutters mellomrom, det kom stadig mer rødlig, tynn
utflod og da riene ble vondere i halv ett-tida på natta og det kom
friskt blod da jeg tørket meg, begynte vi å tenke på å ringe
barnevakten og varsle jordmor A. Min far kom og hentet barna kl. 01,
jeg hadde veldig dårlig samvittighet for å dra dem ut av sengene på
den tida på døgnet, men vi hadde lenge vært enige om at de skulle
slippe å være i huset under fødsel.
Jordmor A kom kl. 02 og gjorde en sjekk, da var det
2 cm åpning og bare en tynn kant igjen av livmorhalsen. Så noe
hadde definitivt skjedd siden dagen før, og det at det kom blod
betød at det holdt på å åpne seg mer. Det var imidlertid ingen
grunn til å tro at fødsel ville skje på mange timer ennå, og
jordmor A dro hjem ca. kl. 04 og sa hun ville komme innom igjen neste
formiddag. Jeg tok 2 Paracet og vi la oss til å sove. Hadde enkelte
tak i ryggen, men sov rimelig greit til kl. 07 på morgenen den 26.
juni. Da jeg gikk på do om morgenen kom det masse rødt slim på
papiret og nedover beinet mitt, den berømte slimproppen hadde gått!
Det kom rier ca. hvert 10. minutt fra morgenen av og utover, jeg
prøvde å spise litt frokost og mannen jobbet hjemmefra i påvente
av at det skulle ta seg opp. Kl. 11 kom jordmor A igjen og undersøkte, det var
fortsatt bare 2 cm og en litt stram kant. Rimelig skuffende, og
jordmoren mente at jeg fikk prøve å slappe mest mulig av, spise nok
og få litt søvn på dagen for å lade opp til kvelden/natta når
det kanskje tok seg opp. Hun satte også igjen et par søte hjemmestrikkede babysokker for å prøve å lokke lillebror ut.
Nydelige strikkesokker fra jordmor A
Jeg la meg
til å sove i 12-tida og fikk slappet av i et par timer. Da jeg
våknet var riene borte, og jeg spiste litt lunsj og bestemte meg for
at vi var nødt til å feire snuppas bursdag på forhånd i tilfelle
det ble fødsel den natta. Gaver ble pakket inn og kort skrevet på,
og kl. 15 gikk jeg en tur på ca. 3 km. Under turen begynte riene
igjen, og de var vonde å gå med men ganske uregelmessige.
Bursdagsfeiring, rier og nattlige strabaser
Jeg tok en dusj da jeg kom hjem, og mannen lagde en
lett middag til oss fordi jeg var småkvalm og ikke orket stort. Kl.
18 kom foreldrene mine og barna bort til oss for å feire bursdag. Vi
hadde ordnet med kake og jordbær, og snuppa fikk bursdagssang og
gaver fra oss, eldstemann og lillebror i magen. Hun var strålende
fornøyd og erklærte da hun fikk min gamle iPhone 4 i gave at «dette
er den beste bursdagen i livet mitt, jeg klarer ikke å slutte å
smile!»
De dro igjen kl. 20, og da hadde jeg kjent ganske
stort takvis ubehag bak i ryggen og rundt halebeinet en stund. Det
kom stadig mer blod og slim, og jeg la meg for å prøve å sove ca.
kl. 21. Kl. 23 var det imidlertid såpass vondt at jeg ikke klarte å
ligge lengre, og gikk inn på badet og tok tiden på riene mens jeg
fylte i badekaret. Riene kom først hvert 15. minutt, deretter hvert
9.-10. minutt og til slutt hvert 3.-4. minutt.
Mannen satt og så på fotball i stua, men kom ned
for å legge seg litt over midnatt og ble ganske overrasket over å
se at jeg var oppe. «Jeg har rier!» smalt det fra meg, jeg trodde
han hadde hørt at jeg romsterte rundt og stønnet og holdt på med
badekaret etc. men han hadde visst ikke hørt noenting! Vi gikk opp i
stua igjen, det var veldig vondt rundt halebeinet og presset
voldsomt, jeg måtte massere bak der med knyttet neve hver gang det
kom en ri. Etter hvert tok mannen over massasjen mens jeg lente meg
fram over kjøkkenbenken og jobbet meg gjennom riene. Jeg var litt
sur og ville ikke ringe jordmoren ennå – «hun kommer bare til å
si at jeg skal ta 2 Paracet og gå og legge meg!»
Så prøvde jeg å ligge litt i saccosekk i stua med
en sånn rispose til å varme i mikroen presset hardt mot halebeinet
under riene. Klarte å slappe av litt mellom riene i det minste, men
de ble jo bare vondere og vondere. Mannen tok over rieteller-appen på
telefonen min og så at de kom ganske ofte. Til slutt gikk jeg med på
å ringe jordmor A, klokka var da litt over ett om natta. Hun kom
halv to og gjorde en sjekk, det hadde blitt 3-4 cm, men det gjensto
fortsatt den lille stramme kanten. Hun hang litt rundt og vi ventet
på at det skulle ta seg opp. Jeg gikk først rundt under riene, men
ble sliten og la meg i saccosekken med varm rispose igjen. Riene var
veldig vonde, men jeg klarte nesten å småsove litt mellom dem, de
kom noe sjeldnere. Jordmor A ble hos oss i 2 timer og gjorde så en
ny sjekk, og det var akkurat samme status... 3-4 cm og ennå ikke
aktiv fødsel. Hun rådet igjen til å ta Paracet og prøve å sove,
og så dro hun i halv 4-tida. Jeg var litt motløs og fikk atter en
gang den vonde følelsen av at det aldri skulle bli noen baby.
Lange morgentimer
Jeg gjorde som hun sa, tok Paracet og prøvde å legge
meg, men det var helt umulig å ligge lenge nok til å sovne. Det ble
bare vondere og vondere, og mens mannen sovna ganske raskt måtte jeg
stå opp igjen etter kanskje 15-20 minutter. Jeg gikk ut på badet
fordi jeg hadde en voldsom tissetrang, men det kom bare et par
dråper. Det kom stadig mer blod og rosa «vann», og jeg husker at
jeg på et eller annet tidspunkt syntes det luktet fødsel, sånn som
jeg husker det fra sykehuset de andre gangene jeg fødte. Det må ha
vært fostervann jeg kjente lukten av, antakelig kom det litt og litt
underveis i fødselen, for jeg merket ikke at vannet gikk, og det var
ingen som så noen store mengder fostervann på noe annet tidspunkt
heller.
Ting flyter litt sammen i hukommelsen min, så jeg
er ikke sikker på hvor lang tid det gikk der ute på badet, men
etter hvert begynte jeg å bli mer og mer kvalm av riene, begynte å
fryse og skjelve og følte meg dårligere og dårligere. Riene ble
bare verre og verre, men jeg trodde fortsatt ikke at det var noen
fremgang og ble redd for at det var noe alvorlig galt og at vi måtte
på sykehuset for å få hjelp. Mange tanker fløy gjennom hodet, jeg
lurte på om det gikk an å få akupunktur fra jordmor K igjen, eller
om det kom til å ende med keisersnitt på sykehuset. Jeg ba en liten
bønn til de høyere makter om å hjelpe meg, for dette var
forferdelig vondt. Jeg hadde gitt opp tanken på at dette faktisk
hadde gått over i aktiv fødsel, og trodde ikke at noe egentlig
hadde skjedd siden jordmoren dro halv 4.
Omtrent i halv 6-tida på morgenen stod jeg på
badet og hadde en spesielt vond ri hvor jeg ulte av smerte og gråt
av frustrasjon samtidig. Da våknet mannen og kom inn på badet, og
vi så at det rant litt rosa vann nedover beina mine. Jeg fortalte
ham at jeg var veldig tissetrengt, men at det ikke kom noe. Prøvde å
tisse igjen, og mannen tappet i badekaret for meg og det kom såvidt
noen dråper når jeg hørte på det rennende vannet. Jeg gikk i
badekaret igjen, og lå halvveis på siden i det varme vannet, riene
var veldig vonde men jeg klarte å slappe av og nesten sovne i
pausene mellom dem. Lå der kanskje en halvtime, og etter at jeg gikk
opp og tørket meg ble riene verre og jeg begynte å brekke meg og
hang over doen mellom riene. Frøs og skalv og følte meg helt
elendig. La meg i senga med en bøtte ved siden av, og hadde det
grusomt vondt. Var sliten og fortvila og sa til mannen at jeg trodde
jeg trengte hjelp, enten fra jordmoren eller sykehuset. Han var enig,
og ringte jordmor A ca. halv 7. Hun sa at hun kom med en gang, og
mens vi ventet på henne la vi nedi et par ting i fødebag´en fordi
vi trodde vi måtte på sykehuset. Jeg prøvde å gå på do og kle
på meg litt, men frøs så veldig og satt med morgenkåpe og dyne
rundt meg og skalv.
Endelig fremgang
Kvart på 7 var hun på plass igjen, og undersøkte
meg. Det hadde blitt 8-9 cm åpning! Og hodet stod laaangt nede. Det
var også ganske vått i bindet jeg hadde hatt på meg. Jeg ble glad
og lettet, men klarte bare å gråte, turde liksom ikke helt å tro
på det. «Her blir det baby» sa hun. «Og vi skal ikke til
sykehuset!»
Jeg gikk på do og prøvde å tisse igjen, men det
kom ikke mye. Antakelig hadde jeg ikke så mye i blæra, men det var
babyen som hadde beveget seg lengre ned og lå og presset på blæra.
Jeg hadde en ri mens jeg var på do, hvor jeg begynte å kjenne
trykketrang. Atter en gang tappet vi i badekaret og jeg stod oppi der
på alle fire i omtrent 20 minutter og jobbet meg gjennom riene.
Etter en stund sjekket jordmor A igjen, og det hadde blitt 10 cm og
det var på tide å presse! Det var ikke nok plass i badekaret til å
finne en god stilling å presse i, så jeg gikk ut av karet og planen
var nå å presse i en eller annen stilling på badegulvet. Det ble
lagt ut håndklær og jordmor A fant fram div. instrumenter som
mannen steriliserte oppe på kjøkkenet. Jordmor K kom inn av døra,
for jordmor A hadde ringt til henne tidligere da de trodde at jeg kom
til å trenge akupunktur. Nå fikk hun bli med på fødsel i stedet!
Det var litt trangt på badet, så mannen trillet ut
stellekommoden til junior og hentet en kjøkkenstol på jordmorens
oppfordring. Han satt i den mens jeg prøvde ulike stillinger for å
presse hvor han enten holdt meg oppe eller jeg hvilte på ham. Prøvde
å sitte på huk, stå på knærne, stå oppreist med støtte fra
ham, sitte på ham osv. Det var vanskelig fordi jeg var så sliten og
hadde dårlige pressrier som kom for sjelden og varte for kort. Jeg
måtte presse bare på viljen, og kreftene strakk ikke helt til.
Jordmor K hentet energidrikk fra kjøleskapet til meg, og jeg drakk
små slurker mellom riene. Hun hadde også kalde kluter i panna mi og
var bare så god å ha. Jeg kjente at jordmor A tøyde og holdt på
der nede under hver pressri, det var litt ubehagelig med ingenting
mot selve riene. De sjekket hjertelyden til lillebror av og til, og
han hadde det helt fint hele veien. Jordmor A snakket om at jeg måtte
bli sinna nå, og presse med alt jeg hadde. «Tenk på meg» sa
mannen da, haha.
Vi fant etter hvert ut at jeg brukte for mye krefter
bare på å holde meg oppreist og at vi måtte finne en stilling hvor
jeg kunne hvile skikkelig mellom riene. Babyen hadde også vanskelig
for å komme forbi en «kneik» ved symfysen når jeg stod i
knestående/satt på huk. Litt over kl. 8 gikk vi derfor inn på
soverommet der jordmor K hadde lagt en del håndklær og underlag i
dobbeltsenga vår. Jeg la meg på høyre side med det ene beinet opp,
og fikk hvile mye bedre mellom riene samtidig som det ble mer
effektivt å presse. Jordmor K ga meg både energidrikk og
druesukker, og kalde kluter på panna. Jeg ga på enda mer når jeg
presset, og til slutt kom hodet forbi den «kneika», og jordmor A sa
at hun kunne se hodet!
Hun sa også noe om at jeg måtte presse alt jeg
klarte og at vi ikke ville ha noen transportfødsel igjen. Jeg
forstod ikke helt hva hun mente, og lurte på om babyen ikke hadde
det bra, men det hadde han altså hele veien. På de neste riene
klarte jeg å presse enda mer effektivt, når jeg fikk holde rundt
beinet mitt med begge armene og spenne til mot jordmoren som satt på
sengekanten. Han kom stadig lengre ned, og jeg kjente at jeg fikk
krefter fra et eller annet sted, som jeg ikke hadde hatt tidligere.
På neste ri kom hodet fram i åpningen og stod der og sprengte. Den
følelsen var ganske fæl, men på neste ri var hele hodet ute! Det
ble heiet og ropt ivrig fra jordmødrene. En siste ri, så kom hele
kroppen også. Gutten vår var født! Klokka var 08:34 om morgenen
fredag 27. juni, og vi hadde blitt foreldre igjen, på samme dato som
snuppa vår ble født!
Han skrek med en gang, hadde fin farge (Apgar score
10/10), og jeg fikk ham rett opp på brystet! Jeg lo og gråt om
hverandre, og var så intenst lykkelig over at det var over og at jeg
endelig hadde ham i armene mine! Mannen var også tydelig lettet og
glad.
Endelig ferdig og har fått lillebror på brystet <3
Gutten lå hud mot hud på brystet mitt med et
håndkle over, og så fikk vi dyna over oss begge. Det var veldig
godt å kunne bli liggende i senga mens de andre styrte rundt og
fiksa det som måtte fikses. Mannen begynte å ringe til de nærmeste
slektningene og fortelle om den store begivenheten, bl.a. til
foreldrene mine som hadde passet barna den natta. Jeg så ikke noe
annet enn lillebror som var så fin der han lå med åpne, mørke
øyne og titta rundt seg, og smattet på fingrene sine. Jeg koste med
ham, strøk ham på kinnet og snakket til ham, og han prustet og
surkla fordi han hadde litt slim i halsen. Det trengte vi ikke å
gjøre noe med, sa jordmor A. Mannen og jeg beundret ham etter tur og ble raskt enige om hva han skulle hete.
Da navlestrengen hadde sluttet å pulsere var det på
tide å klippe den, og mannen fikk den æren – det hadde han ikke
fått gjøre med de to eldste. Deretter kom morkaka, og jordmødrene
snakket om at det var den mest elegante morkakeforløsningen de hadde
sett (intern jordmorhumor, haha). Det var noe med at alt blodet kom
så pent ut i en sekk eller noe sånt. Både morkaka og navlestrengen
var normale og hinnene var intakte. Jeg mistet veldig lite blod under
fødselen, ca. 100 ml, og trengte ikke å sy et eneste sting!
Lillebror fikk vist at systemet hans virket som bare
det, da han plutselig bæsjet på både seg selv og meg mens vi lå
der. Mannen tok ham og vasket ham inne på badet, og jeg kom meg ut
av senga og fikk vasket meg og tatt på nettingtruse med tjukt bind
og en morgenkåpe. Jordmor A veide og målte lillegutt med en veldig
fin «posevekt» hun hadde, og han takket ved å tisse på både
henne og vekta. Han veide 3850 gram, var 52 cm lang og 36 cm rundt
hodet. Så tok mannen på ham bleie og han ble pakket inn i et blått
babyhåndkle og lå og koste seg oppi sprinkelsenga si på
soverommet. Jeg knipset noen bilder av junior og bare sto og beundret
ham. Fant fram klærne han skulle ha på seg, men rakk ikke å ta dem
på før mammaen min og de to eldste barna våre kom inn av døra og
skulle hilse på lillebroren sin! De var helt i ekstase, syntes han
var så søt og ville bare kose og stryke på ham. De hadde med gaver
til ham, det var bl.a. en bamse, en filtugle som eldstemann hadde
sydd på skolen, og 2 kort de hadde laget selv.
Vi kledde på lillebror sammen, han lå i
sprinkelsenga og koste seg og jeg la meg tilbake i senga og fikk
servert frokost av mannen. Det var ciabatta med spekeskinke! Jeg
hadde gledet meg sååå lenge til å spise spekeskinke igjen.
Frokosten smakte himmelsk, og jeg følte meg utrolig bra. Det hele
var overstått, og vi var lykkelige foreldre til 3 perfekte
gullunger!
3 par barneføtter og lykken er komplett!
Jeg hadde en samtale med jordmoren 3 dager etterpå,
hvor hun gikk gjennom partogrammet og skrøt av hvor utholdende jeg
var og hvor krevende det måtte ha vært å presse kun på viljen når
riene var så dårlige og man var så utslitt som jeg var. Da ble jeg
så rørt, følte meg jo litt tøff da, og var kjempeglad for at jeg
fikk føde hjemme likevel – lillebror ville nemlig dele
storesøsters bursdag, men ville ikke komme til verden på sykehus!
